Colbjørnsdatter har i ettertid fått æren for å ha lurt svenskene ved å skjenke blant andre oberst Axel Löwen full på brennevin. Dette gav den langt mindre mannsterke norsk–danske styrken muligheten til å påføre svenskene et sviende nederlag. Av den grunn omtales hun som en av Norges nasjonalheltinner, selv om det er stor uvisshet knyttet til hennes rolle i handlingen. I en artikkel i Dagbladet i 1996 påpeker idehistorikeren Christopher Hals Gylseth at Anna Colbjørnsdatter er en av svært få kvinnelige helteskikkelser i norsk historie.[2]
Prestefrue
Det sies at Anna alt i ung alder ble forberedt på et liv som prestefrue. Hun kom fra en storgård i Sørum på Romerike, der den mannlige delen av slekten hadde lange tradisjoner som medlemmer i presteskap og øvrighet. Det var derfor kanskje ikke så merkelig at hun alt som femtenåring i 1682 ble gift med magister Jonas Ramus (1649–1718), som på 1680-tallet var personellkapellan under Annas far, sogneprest Colbjørn Torstenssøn (–1720), i gamle Sørum kirke.
I 1690 ble imidlertid ektemannen utnevnt til sogneprest i Norderhov kirke, hvoretter familien flyttet til Norderhov på Ringerike, der de bosatte seg i gamle Norderhov prestegård. De hadde da barna Ole (1683–1714), Daniel (1684–1727), Johanna (1685–1717), Christian (1686–1714) og Anna Sophie (1687–1722), som alle var født på Sørum og dør før henne. Sønnen Daniel rekker imidlertid å bli prest selv, og han overtar som sogneprest til Norderhov da ektemannen dør i 1718. Han dør imidlertid ugift alt i 1727, slik at Anna også arver han. Datteren Johanna blir imidlertid gift og får et barn, Anna Larsdatter (1717–1791), som siden arver det hele etter sin bestemor Anna Colbjørnsdatter.
I minnelunden over helter i dansk og norske historie ved Jægerspris slott på Sjælland, ses et minnesmerke i form av en avbrutt mur over Anna og brødrene hennes Hans og Peder.[3]
