Ann Williamson var datter av Herbert Stansfield Williamson og hans hustru Winifred Lilian Williamson (født Kenyon).[9] Faren hadde tidligere arbeidet i Indian Civil Service; moren hadde vært med på å organisere Storbritannias første familieplanleggingsklinikker.[10]
Ann Katharine Williamson fikk studiestipend til Headington School i Oxford fra 1930 til 1939, og vant studieplass for matematikk ved Lady Margaret Hall ved University of Oxford. Der studerte hun fra 1940 til 1943.[11] Den gang var det ganske få kvinner som studerte ved Oxford, og da svært sjeldent matematikk. Dar var bare fem av dem i hennes årgang. Hun la merke til at mennene hadde fått bedre undervisning i faget enn pikene før de begynte på universitetet.[12] Overlærerinnen på hennes egen skole hadde ment at det var «unladylike» å gå videre til matematikkstudier, men hennes foreldre grep inn og fikk skolen til å anbefale hennes opptak ved universitetet.[12][13]
Bletchley Park - koneknekker
Hun arbeidet med dekryptering av meldinger kryptert med det tyske Enigmachifferet. Hun utførte denne krigsinnsatsen i Bletchley Park under andre Verdenskrig. Da hun var uteksaminert fra Oxford i september 1943 ble hun innkalt til denne tjenesten, som hun stod i til mai 1945. Hun arbeidet i Hut 6 med med kodemeldinger fra meldinger knyttet til den tyskernes hær og flyvåpen (Wehrmacht, Luftwaffe).[12] Hun begynte med en årslønn fra Foreign and Commonwealth Office på £150 (som ble økt til £200 etter hennes 21-årsdag).[14] Meget av arbeidet gikk ut på å konvertere 'cribs' til 'menus', idet operasjonsinstruksjoner som gjaldt dekrypteringsutstyret gav holdepunkter for å identifisere hva dagens enigma-innstillinger kunne være.[15]
Etter krigen ble hun, likesom de andre tjenestegjørende ved Bletchley Park, instruert å «glemme» hva hun hadde bedrevet og aldri snakke om det.[16]
Da Bletchleys innsats ble offentlig kjent og taleforbudet ble opphevet, gav hun mange illusterte taler og intervjuer om sin krigstidsinnsats.[17]
Etterkrigstiden (psykolog, forfatter)
Hun giftet seg med John Angus Macbeth Mitchell den 13. desember 1948; de fikk fire barn, og bodde i Edinburgh. Hun ble ekteskapsrådgiver, og studerte så ved universitetet i Edinburgh der hun tok mastergrad i psykologi.
Hun arbeidet ved universitetets Department of Social Administration og skrev en rekke fagbøker om hvordas skilsmisser virker inn psykologisk på barn: Someone to Turn to: Experiences of Help Before Divorce (1981) og Children in the Middle: Living Through Divorce (1985).
I 70-årsalderen utforsket og skrev hun om Edinburghs historie: Hun utgav bøkene The People of Calton Hill (1993)[18] og No More Corncraiks: Lord Moray's Feuars in Edinburgh's New Town (1998).[19]
Hennes historie er medtatt i boken The Bletchley Girls: War, Secrecy, Love and Loss: The Women of Bletchley Park Tell Their Story (2015) av historikeren Tessa Dunlop.[17]
