Iblant brukes også begrepet Alpenes fire store nordvegger, og da menes de tre største pluss en av de andre, vanligvis Petit-Dru.
I 1938 brukte Fritz Kasparek, en av førstebestigerne av Eigers nordvegg, som den første begrepet «de tre store veggproblemene». Anderl Heckmair var Kaspareks klatrekamerat på den tiden, og elleve år senere tok han opp igjen terminologien i tittelen på sin bok Die drei letzten Probleme der Alpen (1949).[1]
Den som kan klatre en slik vegg trygt vil sannsynligvis føle seg høyt hevet over alle menneskelige bagateller.
Anderl Heckmair, førstebestiger av Eigers nordvegg[2]
Begrunnelse for oppføring i kategorien
Begrepet «nordvegg» forbindes stort sett med skyggefulle, isete og bratte fjellvegger. Her Eigers nordvegg fra Kleine Scheidegg.
Foto: Dirk Beyer
Det er først og fremst alpinsportslige og historiske årsaker som har gitt de enkelte veggene plass i kategorien «stor nordvegg»; den absolutte høyden på veggen er mindre avgjørende. Begrepet «stor nordvegg» er altså ikke ensbetydende med «høy nordvegg». Det er mange høye nordvegger i Alpene, men altså bare seks i gruppen «stor nordvegg». For eksempel er nordveggen på Triglav i De juliske Alpene med sine 1500 meter en av de høyeste fjellveggene i Alpene. Men Triglav er forholdsvis lett å forsere, og regnes derfor ikke som en «stor nordvegg». Enkelte av de «store nordveggene» er egentlig nordvest- (f.eks. Eiger) eller nordøstvegger (Piz Badile), og kalles nordvegger for enkelthets skyld, og fordi det letter en enhetlig kategorisering.
Avklaring av begrepet «nordvegg»
Alpinklatrere knytter begrepet «nordvegg» til spesielle alpine vanskeligheter og farer som ikke forbindes med øst-, sør- eller vestvegger. På den nordlige halvkule har høye fjells skyggefulle nordvegger ofte mange ispartier og en større vanskelighetsgrad enn tilsvarende vegger som vender i de andre himmelretningene. Innen alpin klatresport står begrepet «nordvegg» for kulde og fare. Her står Eigers nordvegg i en særstilling, og bærer fortjent tilnavnet «Mordveggen» gjennom en rekke mislykkede bestigningsforsøk med dødelig utfall.[3]
Ved siden av de seks ovennevnte nordveggene finnes det en rekke andre kjente nordvegger i Alpene med høy vanskelighetsgrad, framfor alt:
Kombinerte vegger eller isvegger
Reinhold Messner var aktiv i de store nordveggene på slutten av 1960-tallet: Ortler, Eiger, Grandes Jorasses, Droites, Civetta og Agnér.
Les-Droites' nordvegg (R. Messner: Går for å være «den villeste blant alpeveggene».[5] En klar kandidat om man vil utvide antallet fra seks til syv store nordvegger.)
Grands-Charmoz' nordvegg («En av de hardeste oppstigninger i Alpene»[6])
^:„Wer mit Sicherheit eine solche Wand durchklettern kann, muss sich wohl erhaben fühlen über alle menschlichen Kleinigkeiten.“, sitert fra: Messner, Reinhold: Die großen Wände.
