Agnes Buen Garnås (1946–2024) var en norsk folkemusiker (kveder) og sangpedagog. Hun var kjent som en av landets mest fremtredende formidlere av vokaltradisjoner[13][14][15] og arbeidet for å gjøre kveding til profesjonell sangutøvelse.[16] Garnås fungerte som brobygger mellom folkemusikk og andre musikkmiljø blant jazz og populærmusikk. Hun var allsidig og hadde et repertoar på mange hundre sanger.[17][18]
Hun gikk på musikkskolen på Veitvet og sanglæreren der ønsket at hun skal satse på opera og klassisk sang som stemmen egnet seg til.[20] Garnås lærte blant annet av kvederen Aslak Brekke fra Vinje.[19] Hun ble utdannet i kulturarbeid ved Høgskolen i Telemark (1975–1977).[25]Egil Storbekken og Sigbjørn Bernhoft Osa var forbilder for Garnås og broren Knut da de begynte å opptre med folkemusikk på 1960-tallet.[26]
Agnes Buen Garnås døde på Notodden 12. november 2024.[27]
Virke
Hun underviste ved Ole Bull-akademiet på Voss og var tilknyttet universitet og høgskoler. Med Dagne Groven Myhren etablerte hun kvederseminarene, først på Rauland i 1975, som resultat av arbeid i miljøet rundt Club 7.[25] Garnås holdt flere vellykkede konserter sammen med felespilleren Hans Brimi på Club 7. Det var et uvanlig møte mellom tradisjonell bygdekultur og venstreorientert miljø med utspring i arbeiderbevegelsen i Oslo.[28] På Club 7 holdt hun på 1970-tallet kurs i kveding sammen med Maria Høgetveit Berg. Blant andre deltok Eli Storbekken og Kirsten Bråten Berg på Garnås' seminarer. Garnås fikk i stand den irske folkemusikkuka på Club 7 i 1977 og reiste selv til Irland for å rekruttere musikere til Club 7. Senere fikk hun i stand et lignende arrangement med finske musikere.[20][18] Hun etablerte Norsk Kvedarforum i 2002.[20] Hun var dommer ved Landskappleiken i Førde i 1995.[17] Garnås opptrådte ofte i tradisjonell beltestakk.[29]
Det syng! Ballader på vandring begynte som en turne med kvederne Sinikka Langeland, Eli Storbekken, Halvor Håkanes og skuespiller Anne Marit Jacobsen.[20]
Utgivelser
Dei spelar og syng med familien Buen (Polygram, 1975)
