PROFILPELAJAR.COM

Absolutt moral er en del av etikkfilosofi der det hevdes at det finnes moral som er felles for alle mennesker. Et absolutt moralsk krav, enten det er basert på prinsipper, plikt, rettigheter eller forpliktelser, er et krav det ikke kan finnes unntak fra. Det er fullstendig uten betingelse. Troen på moralske absolutter er ofte knyttet til oppfatningen om at slike prinsipper er intuitive eller selvinnlysende.

Diskusjon om moralske absolutter reiser to spørsmål. Ett av dem dreier som om vår moralske kunnskap. Det andre er hvorvidt et moralsk krav er noe det ikke kan finnes unntak fra. Når det gjelder det første spørsmålet, støtter mange filosofer ideen om at vi simpelthen vet at det er visse ting vi bør eller ikke gjøre. For eksempel bør vi ikke myrde, lyve, stjele og så videre. Noen anerkjenner bare negative forbud som disse, siden de er mer entydige enn positive formaninger som «vær vennlig» eller «si sannheten». Andre snakker om absolutte goder og onder.

H.A. Prichard hevdet at moralske vurderinger er en spesiell type intuisjon. Han mente at moralfilosofer før ham hadde gjort feil ved å forskøke å finne grunner til å gjøre sin plikt – noe folk allerede vet de bør gjøre uten diskusjon. Moralske sannheter, hevdet Prichard, må enten kjennes direkte eller ikke i det hele tatt: "Følelsen av at en bestemt handling er en plikt, eller at den er riktig, er absolutt selvstendig eller udmiddelbar".

Kritikk på filosofien om moralske absolutter

En etikk med intuitive absolutte prinsipper byr imidlertid på visse problemer. Først og fremst kommer problemer med moralsk uenighet. Hvis den moralske plikten er så klar, hvorfor har forskjellige folk uforenelige oppfatninger? Det er lett å anta at hvis der virkelig fantes intuitive moralske absolutter, da ville det ha vært lite etisk uenighet, hvis det da fantes i det hele tatt. Men der virker absolutt som om det finnes uenigheter om moral, ikke bare forskjellige kulturelle grupper og samfunn, men også mellom individer. Graden av forskjeller kan imidlertid være overdrevet. De kan være mer tilsynelatende enn reelle, produkt av uvitenhet, selvbedrag eller dårlig kommunikasjon. Det andre spørsmålet som reises i forbindelse med moralske absolutter, er om noen moralske prinsipper overhodet ikke tillater unntak. I et innflytelsesrikt essay "Modern moral philosophy", kritiserte Cambridge-filosofen G.E.M Anscombe den moderne filosofiens tendens til å innta det utilitaristiske synet at ethvert prinsipp kan modifiseres i lys av omstendighetene. Ifølge den jødiskkristne etikken, hevdet hun, er bestemte ting forbudt uavhengig av konsekvensene.

Finnes det prinsipper på forskjellige nivåer?

En mulig løsning på dette problemet er å finne i begrepet "prima facie"-plikter – et begrep innført av filosofen sir David Ross. I boken The Right and the Good forsøkte Ross å unngå de mer uakseptable konsekvensene av å hevde, slik Kant og Prichard hadde gjort, at grunnlegende moralske plikter gjelder under enhver omstendighet. For å illustrere sitt syn betraker han en situasjon der noen har gitt et løfte til en person, men kan redde en annen fra alvorlig skade bare ved å bryte det løfte. Ross påpeker at to plikter ganske visst er involvert her: en plikt til å holde et løfte, og en plikt til å hindre lidelse. Og under de gitte omstendigheter kan den sistnevnte være den som veier tyngst. Det Kant og andre mente var absolutte plikter, beskrives dermed av Ross som "prima facie"-plikter. Med dette mente Ross plikter som er resultatet av at man bare betrakter deler av en situasjon. Hva som faktisk er en plikt, er avhengig av at man betrakter hele situasjonen. Ikke desto mindre er disse pliktene selvinnlysende i den forstand at de ikke trenger ytterlige bevis eller belegg.

Ross' teori gir håp om kompromiss mellom autoriative moralprinsipper og ønsket om å åpne for unntak i ekstreme tilfeller – et foretagende som er ført videre i arbeidet til Oxford-filosofen R.M. Hare, som erkjente både et behov for enkle prinsipper for plikt i det daglige liv og et behov for å vurdere konsekvensene i noen komplekse situasjoner. Faren ved en forhastet avvsining av moralprinsipper uten unntak er at det kan oppfattes som et uttrukk for utilfredshet med hele ideen om moral og kanskje også generelt en manglende vilje til å ta det på alvor.^[1]