Abdullah I av Jordan
Født		2. feb. 1882 Mekka
Død		20. juli 1951[1][2][3][4] (69 år) Al-Aqsa
Beskjeftigelse		Monark
Embete		King of Jordan (1946–1951)
Ektefelle		Musbah bint Nasser
Far		Sharif Husayn
Mor		Abdiya bint Abdullah[5]
Søsken		Faisal I av Irak Ali av Hijaz Prince Zeid bin Hussein
Barn		Talal av Jordan Naif bin Abdullah
Nasjonalitet		Det osmanske rike Kingdom of Hejaz Transjordan Jordan
Gravlagt		Raghadan
Utmerkelser		9 oppføringer Storkorsridder av Order of the British Empire Storkorsridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden Storkors av Den militære fortjenstorden med hvit distinksjon Pahlaviordenen Kong Georg VIs kroningsmedalje Hasjimittenes orden Order of the Two Rivers Ummayad-ordenen Muhammad Ali-ordenen
Våpenskjold
Abdullah I av Jordan på Commons

Abdullah I av Jordan^[a] (1882–1951) var konge og grunnlegger av Jordan fra 1946 til sin død. Han var også emir i Transjordan, forløperen til Jordan, fra 1921 til 1946. Han ble myrdet under et besøk i Al-Aqsa-moskeen i Jerusalem.^[6]

Abdullah tilhørte den hashimittiske ætten og var sønn av sharifen av Mekka (det vil si kongen av Hijaz), Hussein ibn Ali i Mekka. Han samarbeidet sammen med sin bror Faisal I med den britiske etterretningsoffiseren og motstandslederen Lawrence av Arabia i det arabiske opprøret mot Det osmanske rike under første verdenskrig. Abdullah var imidlertid ikke begeistret for Lawrence, så det var særlig broren Faisal som hadde denne kontakten.

Abdullah ble den 8. mars 1920 utropt til konge av Irak, og Faisal samme dag i Damaskus til konge av Syria. Etter utbruddet av en antibritisk folkeoppstand forlot han imidlertid landet igjen i september, og gav avkall på tronen til fordel for sin bror, som nettopp var blitt fordrevet fra Syria.

Den 21. april 1921 ble han derfor i stedet utsett til emir av Transjordan, under britisk overhøyhet.^[7] Abdallah forsøkte å føre sammen de forskjellige folkegruppene i det lille landet til en nasjon. Han regjerte som absolutt hersker, noe som stred mot den jordanske forfatning. Utenrikspolitisk støttet han imidlertid den britiske kursen i regionen. Han var fremfor alt en av regionens få herskere som i andre verdenskrigs sluttfase og årene som fulgte opprettholdt sitt valg til gunst for de vestlige land og avviste Sovjetunionens ekspansjonsfremstøt i Midtøsten.

Han kunne blant annet av denne grunn uten problemer utenfra utrope seg selv til konge av Transjordan i 1946, som han ved innlemmelsen av Vestbredden, etter den arabisk-israelske krig 1948–1949 gav det nye navnet Det hashimittiske kongerike Jordan.

Den 20. juli 1951 reiste han til Jerusalem sammen med sin sønnesønn, Hussein av Jordan, for å som vanlig utrette fredagsbønnen i den hellige Al Aqsa-moskéen, da plutselig en lokal skredder, palestineren Mustapha Shukri Usho, løp frem og avfyrte en revolver mot kongen og hans sønnesønn. Kong Abdullah døde umiddelbart, mens den kulen som var ment for Hussein rikosjetterte mot en medalje som han nylig hadde mottatt av sin farfar.

Åtte personer ble arrestert for udåden, og fire av dem ble avrettet.^[8] De to hovedansvarlige for mordkomplottet, Musa Husain og oberst Abdullah Tell, tidligere militærguvernør i Jerusalem, klarte imidlertid å flykte til Egypt.

Attentatmennene tilhørte en gruppe som hadde kontakt med Mohammed Amin al-Husseini og ville forhindre at Palestina ble varig delt mellom Jordan og Israel.^[9] Skjønt den britiske orientalist Robin Leonard Bidwell istedet tror at mordet på Abdallahs stod i sammenheng med Abdallahs planer om å gjøre sin upopulære sønn Talal til sin etterfølger og til å forene Jordan med kongedømmet Irak til en arabisk union.

Abdullah I av Jordan ble etterfulgt av sin eldste sønn, Talal av Jordan.