Åre i årestue fra Setesdal fra 1700-årene. Illustrasjon fra Eilert SundtsOm Bygnings-skikken paa Landet i Norge fra 1862.Åre på garden Rygnestad i Valle.Interiør fra Kjellebergstua, ei årestue på Setesdalstunet på Norsk Folkemuseum i Oslo. Midt på gulvet er ildstedet i form av en åre. Røyken slipper ut gjennom ljore-åpningen i taket, den eneste lyskilden i rommet.
Åre er et åpent ildsted uten skorstein. Åren ligger vanligvis midt i rommet, men den kan også, i mindre hus, ligge i et hjørne. Røyken legger seg under taket og siver ut gjennom en åpning i taket, ljoren.
Et hus med åre som ildsted kalles gjerne årestue, røykstue eller ljorestue. Ildstedene åre og røykovn har det til felles at røyken fra ildstedet slippes ut i rommet og derfra ut av huset gjennom ljoren; både årestua og røykovnstua er røykstuer.
Fordi røyken måtte slippe ut gjennom ljoren i taket, ble ei årestue vanligvis begrenset til én etasje. Loftet var et hus uten ildsted og den første type tømmerhus som ble bygd i to etasjer. Det fantes en variant av årestua, et hus som var en kombinasjon av årestue og loft, ramloftstua.
Åren var det vanlige ildsted i middelalderen fram til røykovnen og peisen ble introdusert, den siste sammen med en røykpipe som førte røyken ut gjennom taket. I eldre tid ble peisen i skrift og i bymessig bebyggelse kalt skorstein, et ord som senere gikk over til å betegne røykrøret. I sesongbosteder som seterhus og rorbuer kunne åren være lenger i bruk.
