Áed Finliath mac Neíll (død 879) var konge av Ailech fra 855 og overkonge av Irland fra 862 til 879. Han tilhørte klanen Cenél nEógain av den nordlige Uí Néill, og var sønn av den tidligere overkongen Niall Caille. Áeds sønn Niall Glúndub ble senere også overkonge av Irland. Tilnavnet Finliath betyr «hvitt» eller «lyst hår».
Konge av Ailech
Etter Niall Cailles død i 846 overtok farens bror Máel Dúin mac Áeda som konge i Ailech, og Máel Sechnaill mac Maíl Ruanaid ble overkonge. Det er usikkert når Áed så ble konge av Ailech, men sannsynligvis var det i 855. Det året omtales han for første gang i de irske annalene. I Ulsterannalenes opptegnelser for 855 står det at han
gjorde et utfall mot Ulaid, og etterlot seg døde Coinnecán sønn av Colmán og Flaithbertach sønn av Niall, og et stort antall i tillegg[2]
Denne Flaithbertach var formodentlig Áeds egen bror, og det er rimelig å anta at dette var et tokt Áed gjorde for å sikre sin egen posisjon som konge av Ailech.
Áed kom til makten i en kritisk tid i Irlands historie. Øya hadde levd med plyndringstokt fra norrønevikinger i over et halvt århundre, og det norrøne nærværet begynte å få form av permanente bosetninger og ikke bare baser for plyndringstokt og overvintringer. De norrøne hadde også fått et kompentent og effektivt lederskap i Olav Kvite og Ivar i Dublin. Fra denne tiden begynner både de (mer eller mindre) samtidige annalistene og moderne historikere å omtale de norrøne ikke bare som hedninger, fremmede eller vikinger, men også som norrøn-gælere eller norrøn-irske.
Áed Finliath har fått et ettermæle som en av de irske overkongene som mest effektivt bekjempet norrøn(-gælisk) ekspansjon. Han vant flere slag mot norrøne motstandere, men han hadde også tidvis norrøn-gælere som allierte. Hans første seier over norrøn-gælerne kom i 856 ved Glenn Foichle.[3] Den daværende overkongen Máel Sechnaill later til å være mer opptatt med krigføring i Mumu (Munster), selv om han i 856 også kriger mot «hedningene», med «støtte av de norrøn-irske».[4]
Máel Sechnaill fikk i 858 kontroll over Mumu, og i 859 kom han også til en fredsavtale med Cerball mac Dúnlainge av Osraige (framtvunget av Cerball etter at han hadde alliert seg med Olav og Ivar og herjet Míde). Máel Sechnaill vendte nå oppmerksomheten nordover, hvor Áed Finliaths voksende makt var blitt en trussel. I 860 førte han en hær satt sammen av styrker fra hele den sørlige delen av Irland til Armagh. Áed Finliath angrep dem der, og det later til at slaget endte uten noen tydelig avgjørelse.[5]
Så var det Áed Finliath som allierte seg med de norrøne fra Dublin. Både i 861 og 862 plyndet han Míde i allianse med norrøne, i 862 hadde han også Flann mac Conaing av Brega med seg som alliert.[6]
Overkonge
Máel Sechnaill mac Maíl Ruanaid døde 20. november862, og omtales i den anledning i Ulsterannalene som ri h-Erenn uile, konge over hele Irland. Det er en benevnelse som aldri skulle bli brukt om Áed Finliath i denne annalen, selv om han samme år etterfulgte Máel Sechnaill som konge av Tara og i senere historiske verk inngår som en av Irlands overkonger. Han var omstridt i hele sin 17 år lange regjerningstid, og hadde ikke en gang støtte fra den sørlige delen av Uí Neíll. Annalene forteller at Tailtiu festivalen, en årlig samling for Uí Neíll klanene ved seks anledninger ikke ble avholdt i hans regjeringstid, et tegn på dyp splittelse.
Det norrøne Dublin var nå blitt en viktig, om enn upålitelig, alliansepartner i maktkampen i Míde. Máel Sechnaills etterfølger som konge i Mide, Lorcán mac Cathal, fikk Olav Kvite, Ivar og Øysle med seg mot Flann av Brega, som tidligere hadde vært alliert med Dublin og fortsatt var alliert med og viktig støttespiller for Áed. Lorcán og de norrøne plyndret Brega i 863, og i 864 ble Conchobar mac Donnchado, konge av Lagore og formodentlig i allianse med Flann, druknet nær Clonard på Olavs ordre. Áed på sin side tok Lorcán til fange og lot ham blinde.
Noe av Áeds senere seire mot de norrøne kan forklares med at Olav og Øysle forlot Irland i 866 med størsteparten av styrkene fra Dublin, og sammen med norrøn-gælere fra Skottland angrep og plyndet de piktiske områdene.[7] Áed grep denne anledningen, og plyndret og brente alle de norrøne basene i den nordlige delen av Irland.[8]
I 868 møtte Áed igjen en koalisjon av sine rivaler og norrøn-gælere. Ifølge Ulsterannalene beseiret han «Uí Neíll fra Brega», Leinstermenn og «en stor styrke av norrøne, over tre hundre» i slaget ved Cell Ua nDaigri dette året. Flann av Brega døde i slaget. Dette har senere vært framstilt som en avgjørende seier over de norrøne. Olav og Ivar var imidlertid svært aktive i de følgende årene og lot ikke på noen måte til å være svekket. Det er nok mer riktig å se dette først og fremst som en seier over sørlige Uí Neíll og Leinster. I 870 fulgte Áed opp denne seieren med å invadere Leinster sammen med sin nye allierte Cerball av Osraige. Han var tilbake i Leinster i 874.[9]
Áed Finliath døde 20. november 879, ved Druim Inasclainn i territoriet Conaille. Han omtales i den anledning som «konge av Tara», selv om han i et dikt som er gjengitt også kalles overkonge.[10]
Familie
Áed Finliath giftet seg, som skikken var, men sin forgjengers enke, Flann ingen Dúngal mac Carbaill. Han var også gift med Maolmuire, datter av den skotske kongen Cinaed mac Alpin. Hans sønn Domnall ble konge av Ailech, men ble drept av hans andre sønn Niall i 911. Niall ble senere også overkonge av Irland, fra 915 til sin død i 919. Hans datter Eitne var gift med Flann Sinna, og også med Flannacán av Brega (sannsynligvis etter Flann Sinna). Hun døde som nonne i 917.
Litteratur
Donnchadh Ó Corraín, «Vikings in Ireland and Scotland in the Ninth Century». I: Peritia 1998. Årbok for Medieval Academy of Ireland. issn 0332-1592 pdf
^Ulsterannalene (AU) 855.3 Annalene til de fire mesterne (AFM) 853.6 Der hvor datering i AU og AFM avviker foretrekkes AU.
^AU 856.5 Gall-Gaeidhelu her oversatt norrøn-gælere. Gall betyr ordrett fremmed eller utlending, men brukes i annalene på denne tiden utelukkende om de norrøne/ vikingene
^AU 856.2 mot Gennti med støtte av Gall-Ghoidhelaib
