«The Red Flag» er ein song skriven av iren Jim Connell i 1889. Han har vore og er mykje bruka i den irske og britiske arbeidarrørsla, og i andre engelsktalande land, iallfall av dei som reknar seg som sosialistar.

Connell vart fødd i County Meath aust i Irland, og flytta som vaksen til Dublin, der han arbeidde som hamnearbeidar til han vart svartelista for å prøve å fagorganisere arbeidarane. Han fór til London for å bu og arbeide der, og vart inspirert til å skrive ein sosialistisk høgsong etter å ha høyrt ei forelesing i Social Democratic Federation. Han sette ned orda medan han sat på toget frå Charing Cross Station til heimen sin i New Cross, i Sør-London. Teksten blir vanlegvis sungen til den tyske julesongmelodien «O Tannenbaum».

I 1920 skreiv Connell: «Trudde eg at songen ville leve? Ja, den siste linja syner at eg gjorde det: «This song shall be our parting hymn». Eg nølte lenge over denne siste linja. Eg spurde meg sjølv om eg ikkje gjekk over streken. Men eg tenkte at med å skrive denne songen gav eg uttrykk for ikkje berre mine eigne beste tankar og kjensler, men dei beste tankar og kjensler til kvar einaste ekte sosialist eg kjende. Eg avgjorde at siste linja skulle stå.»

Det er nokre alternative versjonar. For eksempel blir «The workers' flag» somtid sunge i staden for «The people's flag», eller «beneath its fold» i staden for « within its shade».

The Red Flag

The people's flag is deepest red,

It shrouded oft our martyr'd dead

And ere their limbs grew stiff and cold,

Their hearts' blood dyed its ev'ry fold.

Then raise the scarlet standard high,

Within its shade we'll live and die,

Though cowards flinch and traitors sneer,

We'll keep the red flag flying here.

Look round, the Frenchman loves its blaze,

The sturdy German chants its praise,

In Moscow's vaults its hymns are sung,

Chicago swells the surging throng.

It waved above our infant might

When all around seemed dark as night;

It witnessed many a deed and vow,

We must not change its colour now.

It well recalls the triumphs past;

It gives the hope of peace at last:

The banner bright, the symbol plain,

Of human right and human gain.

It suits today the meek and base,

Whose minds are fixed on pelf and place,

To cringe before the rich man's frown

And haul the sacred emblem down.

With heads uncovered swear we all

To bear it onward till we fall.

Come dungeon dark or gallows grim,

This song shall be our parting hymn.